Hva skjer med deg og meg når ledere svikter?

Denne høsten har vi vært vitne til et tillitsforfall av dimensjoner vi enda ikke kan se rekkevidden av. Det handler om NAV-skandalen. Og… før du klikker deg vekk fordi du er mektig lei av å høre om den saken, så les litt videre. Det handler nemlig om så mye mer enn det som har skjedd, og fortsatt skjer, i NAV.

Jeg undrer meg på hva som skjer når ledere svikter? Når tilliten vi tar for gitt, og som landet vårt er kjent for, på et blunk blir borte? Etter at sjokk, forferdelse, frustrasjon og oppgitthet har hatt sine respektive runder åpnes det for noe ganske ille og dypt alvorlig. Likegyldigheten kommer snikende. Det nytter jo ikke likevel…

Det er et respektløst overformynderi som ikke hører hjemme i Norge.

Moralen forvitres, etikken glimrer med sitt fravær og det hele legitimeres gjennom at «kan ledere gjøre slik; lyge, fortie, glemme, overse og ignorere, så er det vel ikke så nøye om jeg snyter litt, er unnlatende, eller slakker litt av»? Det er fristende å spørre seg om hele innstrammingen i NAV og de grove endringer i lovverket skyldes det gamle ordtaket «på seg selv kjenner man andre». Det er et respektløst overformynderi som ikke hører hjemme i Norge.

Består regjering, storting og toppledere i offentlig forvaltning av unnasluntrere, latsabber og døgenikter som tar seg friheten til å ri på velferdsbølgen, livredde for at andre, mindre gunstig stilte, skal gjøre det samme? Er det fordi de vil ha godene fra velferdsbølgen for seg selv og er livredde for at noen skal snike til seg noe som gjør at de selv får mindre? Det er en uhyrlig tanke. Igjen dukker et gammelt ordtak opp. Mye vil ha mer og fanden vil ha fler.

Det strammes inn i øst og vest og fra flere departementer. Nye lover som på alvorlig og dyptgripende vis hindrer folks mulighet til livskvalitet vedtas nærmest i det skjulte. Senest 14. desember skrev Hans Thorstensen, AAP aksjonen, følgende:  «Det planlegges at de 4 direktørene i de 4 helseforetakene i Norge skal ha en rolle som bestemmende myndigheter for hvilke medisiner hver og en av oss får tilgang til. Tanken bak lovendringen, som virker helt absurd, er at om ikke mange nok beviselig har hatt nytte av en medisin, kan din resept fra fastlegen bli avvist, fordi medisinen ikke har vist seg å hjelpe for en større gruppe av pasienter. Dette nærmer seg uhyrlige tilstander i velferdsstaten Norge.» Kreftforeningen har også sett på dette og vurderer rettslige skritt. Se TV2 for mer informasjon om Beslutningsforum for nye metoder, et system for innføring av nye medisiner i Norge.

Vel, det handlet jo ikke egentlig om NAV. Måten forvaltningen drives og styres på er et symptom på noe langt alvorligere. Har vi som samfunn endret oss så markant at vi virkelig kun er oss selv nok?

Fra kronisk syke, uføre og de som nå står i karenstid uten inntekt og mulighet til livsopphold sies det ofte at Vågeng, Haugli, Erna og resten av kostebinderiet ikke bryr seg. Men er det egentlig slik? Tenk om det rett og slett er motsatt, at de faktisk virkelig bryr seg?

Kanskje er det det samme som rammer dem som rammer hver enkelt av oss når vi står overfor noe som er for stort og vanskelig å håndtere? Vi skygger banen. Ikke fordi vi ikke bryr oss, men fordi vi ikke vet hvordan vi skal håndtere det. Og så er det så leit og vondt å se at andre har det vondt, og da er det best å krysse gaten og lukke øynene. Etter man har krysset gaten, vel og merke. Selvbevarelsen i de øvre lag står sterkt.

Vi er alle utstyrt med noe som heter speilnevroner i hjernen. Kort og enkelt sagt gjør de oss blant annet i stand til å føle hvordan andre har det. Det er blant annet derfor vi er så raske til å gi råd og fortelle andre hva de skal gjøre når de har det fælt. Eller krysse gaten og lukke øynene når det blir for vanskelig. Vi føler smerten og sorgen i vår egen kropp og det er ganske ubehagelig. Dersom vi ikke tar oss tid til å koble over på sjefsdelen av hjernen vår og ta noen kloke, emosjonelt intelligente valg, blir vi ganske dårlige medmennesker. Og vi får et taper/vinner samfunn med store forskjeller. Bærekraftig og god samfunnsøkonomi er det ikke, men det er et annet tema.

Hva skjer med deg og meg når ledere svikter? Vi blir utfordret til å ta noen valg. Skal vi følge strømmen, tåle en forkvaklet moral og hive etikken over bord, godt forankret i forsvarstalen om at «kan de, så kan jeg», eller «det er vel ikke så nøye, det nytter jo ikke likevel»? Krysser vi gaten, lukker øynene og ignorerer hele elendigheten med tanken om at det er jo ikke så mye JEG kan gjøre? Eller står vi opp, lar vår stemme høres og sier et høyt og tydelig «NÅ ER DET NOK!»?

Jeg har fått nok. Jeg hadde aldri trodd at jeg en dag skulle sitte og kjenne på at jeg føler meg dypt sviktet av landet jeg har vært så stolt av. Jeg er norsk langt inn i hjerte og sjel, men jeg føler jeg har mistet landet mitt. (Heldigvis er jeg fra Bergen, så noe nasjonalfølelse har jeg igjen.)

Dagens virkelighet er at dersom du er syk lenge nok, på arbeidsavklaring og NAV ikke har gjort jobben sin, så mister du all inntekt. Jeg er skuffet, redd og fortvilet over et samfunn som tåler den uretten som skjer. Som tåler at det er mulig for ledere og samfunnstopper å lyve. Ledere som har vært med å sette i system en fryktkultur og inkompetanse uten sidestykke i norsk forvaltning. Redd for den verden mine barn og barnebarn vokser opp i. Alle borgere i Norge har, i alle sine yrkesaktive år, samt år på sykepenger, arbeidsavklaringspenger, pleiepenger, uførepensjon, osv., betalt inn til folketrygden. Det er vår forsikring i tilfelle noe går galt og vi ikke lenger kan klare oss økonomisk i en sykdomssituasjon eller i en livskrise.

Dagens virkelighet er at dersom du er syk lenge nok, på arbeidsavklaring og NAV ikke har gjort jobben sin, så mister du all inntekt.

Puff! Borte på en, to, tre.

Er du heldig og har ressurser, enten i form av oppsparte midler, familie eller venner som kan hjelpe, så hyrer du en advokat som kan bistå i prosessen med å klage til NAV. Advokathonorar er dyrt og det går mange timer med i hver sak. Vinner du frem får du ikke dekket alle utgiftene. Historiene går om at den tøffeste motstanderen du kan møte er staten. Den kverner til det ikke er liv igjen. Det betyr at dersom du er så heldig at du vinner frem og har krefter til å stå ut løpet, risikerer du likevel økonomisk ruin. Det offentlige dekker bare noe av saksomkostningene ETTER at du har mottatt et vedtak. Alt forarbeid og medgåtte timer dekkes ikke. Er det rart staten vinner og den enkelte taper?

Tenk over den følgeeffekten det ville fått om DU plutselig fra den ene dagen til den andre mistet ditt livsopphold? Hvor lenge vil du klare deg? Hvor lenge kan du sitte med hus eller leilighet, enten du betaler lån eller leie? Hva skjer når det tynnes og blir tomt på konto og INGENTING kommer inn? Selvtilliten din og identiteten får seg en alvorlig knekk når bølger av redsel og angst for fremtiden er en realitet. Tenk deg at du på toppen av dette er syk og uten mulighet til å hive deg over i en ny jobb. Forestill deg at verden ser mørk og svart ut. At du begynner å unngå venner og kjente, du isolerer deg, blir ensom og etter hvert deprimert. Du vil så gjerne være med som aktiv bidragsyter i samfunnet, gå oppreist, ha overskudd, finne mening i hverdagen, men selv den minste ting er blitt en umulig oppgave. Verden utenfor går videre i raskt tempo og du sakker akterut. Kanskje har du store smerter og er avhengig av medisiner som du ikke lenger har råd til. Du har etterhvert heller ikke råd til mat. Spør du venner og bekjente om hjelp? Neppe. Det er for flaut. Man skal klare seg selv. Til slutt, når sosialstønaden etter mange måneder omsider er innvilget, etter du har solgt alt du eier av verdi, er tragedien et faktum.

Du er parkert på siden av samfunnet. Samtidig, når regjering, storting og toppledere innvilges lønnsøkning på allerede store lønninger er det en gang for alle hevet over enhver tvil at du ikke er verdt noe. Jeg har ikke engang nevnt hvor ille dette er om du har forsørgeransvar. Kjenn etter. Hva om dette var deg eller en som sto deg nær? Hva skjer med oss når ledere lyver, ikke innser realiteten og skaper seg alternative virkeligheter som passer deres verdensbilde?

Ropstad snakker høyt og varmt om at vi må hjelpe fattige barn i Norge. Næringslivet må på banen. Frivillige må hjelpe til. Hva om det hadde ligget til rette for anstendig livsopphold gjennom folketrygden slik den var tiltenkt og slik det fungerte tilbake på 90 tallet?

Hva skjer med oss når ledere lyver, ikke innser realiteten og skaper seg alternative virkeligheter som passer deres verdensbilde?

Det er lett å gi opp og tenke at man ikke har noe å si. Lett for å slakke på kravene og senke standarden når vi ikke har gode rollemodeller å se opp til. Fristende å legitimere dårlige, umoralske valg. Litt her og litt der og vips har vi et samfunn i forfall der omsorg, verdighet, respekt og nestekjærlighet er mangelvare.

Det er lett å si «dette angår ikke meg». Men det er ikke et alternativ om vi skal ha et godt, trygt og verdig samfunn for oss selv og våre medmennesker.

Når ledere svikter krever det mer av hver enkelt av oss. Det krever at jeg retter ryggen og velger hvem jeg vil være, hva jeg vil stå for og hva jeg vil være med å ta ansvar for. Hva jeg vil tåle og hva jeg ikke lenger vil tolerere. Når ledere svikter må hver og en av oss ta lederskap. Du og jeg. Husk at ledere finnes kun fordi noen velger å følge. Uten følgere, ingen leder.

Alle gjør feil. Også ledere. En virkelig stor leder innrømmer feilen – ikke i politisk korrekte formuleringer for å snakke folk etter munnen, men tar ansvar og konsekvensene. Så langt har jeg til gode å se at noen av de ansvarlige tar ansvar eller konsekvensene av det som har skjedd. Og vi? Du og jeg? Vi trekker på skuldrene, vender blikket bort, krysser gaten og håper det snart går over. Til den dagen vi våkner og oppdager at alle de frihetsinnskrenkende og menneskefiendlige lovene som ble vedtatt i det stille av folkevalgte vi trodde vi kunne stole på, rammer nettopp deg og meg.

Da er det for sent.