De vanskelige dagene
A note to my English readers: Apology for this post being in Norwegian. It is a rare occasion only.
I dag er en av de dagene savnet kommer sterkest. Minnene om det som var og sorgen over det som aldri blir. En merkedag. Den tiende gangen jeg markerer Christers fødselsdag med roser og lys på graven istedenfor klemmer, familiemiddag, smil og latter.
Slik er det. Det blir ikke lettere. Det er bare slik det er. Jeg blir vant til det og får mer trening i å bære savnet. Det er lenge siden jeg først sa at det er ok å ikke være ok. Slik er det for meg og slik er det for så utrolig mange. Disse stille dagene som river i hjertet og fyller tankene med alt som kunne vært.
Merkedagene da savnet av stemmen, de varmeste klemmene og den ubekymrede livsgleden forsterkes. Savn over det som var og det som ikke kan bli lever sitt eget liv. Disse dagene som også fylles av gode minner, gleden over hva som var og som jeg ikke ville vært et sekund foruten.
Vi er mange som savner. Savner barn, ektefeller, venner, søsken eller foreldre som har gått bort for tidlig. Vi er mange som i tillegg til sorgen over våre kjære også opplever en uventet tilleggssorg.
Venner forsvinner. Vi klarer ikke å følge med slik som før. Verden blir utålmodig og vil at vi skal bli ferdige med sorgen. Det blir for påtrengende å minnes om hvor skjørt livet er. Krefter som forsvinner. Det er utmattende og vi er rett og slett veldig dårlige på å integrere sorg som en del av livet i dagens samfunn.
Sorg blir en tilstand som skal tåles, fikses og håndteres.
Den deles i faser og puttes i boks – bokstavelig talt. Eller i piller slik at vi slipper å føle så mye og kan fungere normalt.
Men hva er normalt? Jeg tenker at det er helt normalt og menneskelig å sørge når man har mistet et barn. Hele livet. Resten av tiden. Det betyr IKKE at man står fast eller graver seg ned i elendighet. Det betyr at man lever med savnet som en trofast følgesvenn. En følgesvenn som gir innsikt og erfaring som både er tung å bære, men som også åpner opp for nye tanker og forståelse. Som gjør livet mer sårbart, mer verdifullt, men også vanskeligere enn før. Som gjør at man reagerer annerledes. Følgesvennen lever litt i skyggen, men kommer helt frem og gjør seg gjeldende på dager som i dag. Da er den ikke villig til å la seg ignorere og man må bare være i det, puste seg gjennom et pust av gangen. Latter og tårer sitter løst og følger hverandre. Utmattende, men også levende.
Det er like mange sorgreaksjoner som det er mennesker og alle er ok. Felles er at mange opplever ensomhet i sorgen. Som samfunn blir vi fattige på ord, og trekker oss unna når vi ikke kan fikse. Og sorg kan ikke fikses. Den må man bare være med.
Sorg har lange, kvelende tentakler som vikler seg rundt hjerte og sjel når den holdes på avstand. Eller som florlette, vevre kniplinger når den blir tatt inn og lever i meg. Tett inntil får den plass til å være en del av livet. På avstand blir den altoppslukende og utmattende.
Denne balansegangen er krevende. Den krever årvåkenhet, men også tålmodighet, omsorg og kjærlighet. Mest av alt trenger man å kjenne at man ikke er alene. Selv om andre ikke kan vite akkurat hvordan det er, så hjelper det når man føler at man har noen som går sammen med en. I alle fall deler av veien, et stykke av gangen.
I dag tenker jeg 31 år tilbake i tid på morgenen da Christer ble født. Dette lille nye mennesket som snudde min verden opp ned og fylte den med en kjærlighet jeg ikke trodde var mulig. En liten, kvikk krabat som var våken og med fra første stund. Som allerede fra de første timene viste en helt unik livskraft. Som senere banet vei for sine søsken, en som gikk sine egne veier på kryss og tvers av hva som var forventet og noen ganger ønsket. Alltid med et lurt smil, varme og sjarm.
Noen av dere som leser tenker kanskje «herlighet, blir hun aldri ferdig?» Nei, jeg blir ikke det. Så lenge jeg lever vil savnet leve med meg. Og så lenge jeg orker vil jeg prøve å sette ord på hva som hjelper og støtter i sorg, og hva som virker mot sin hensikt. Døden blir vi aldri kvitt. Den er vevet tett inn i livet og vi kan ikke skjerme oss fra den. Vi kan, derimot, bli bedre på å ta vare på hverandre og komme nærmere når dagene er tunge.
Minnene om våre kjære lever så lenge vi husker. Og vi skal huske, minnes, savne og ta med oss det de ga. Vi er ikke udødelige noen av oss og vår tid er ikke gitt. Noen lever lenge, noen kort. Noen lever sterkt, andre setter spor vi må være ekstra oppmerksomme for å oppdage.
Mitt savn og min sorg har gjort meg oppmerksom på hvor dårlige vi er på å stå sammen når livet tar oss ned i bølgedalene. Savn og tap har ingen utløpsdato eller best før dato. Den går rett og slett ikke over, men vi lærer å leve med den. Jo mer hjelp, støtte, omsorg og trygghet vi har, jo bedre går det. Den varer langt utover de første dagene og ukene etter en begravelse. Da er man i sjokk. Et sjokk som kan vare i måneder. Ivaretakelse, nestekjærlighet, omsorg og hjelp kan lette børen mer enn man aner.
Det er i månedene og årene etter et dødsfall man trenger hjelp, støtte og omsorg. I denne tiden begynner man også langsomt å gjenoppdage seg selv. For når man mister noen, mister man også en del av seg selv. Det tar tid å finne ut av det. Tid å finne ut hvem man er.
Vi må våge å bry oss mer. I livet, i dagen og i døden. Våge å være nær hverandre, gi omsorg, lytte og være tilstede. Hjelpe til, sjekke inn. Strekke ut en hånd eller to, åpne hjertet og være tilstede både i eget og andres liv. Si at vi er glade i hverandre, sette pris på, være litt mer romslige og generøse med tiden vår på det som er viktig. Og det viktigste er å være tilstede for hverandre slik at ingen er ensomme eller bærer for mye alene. Å kjenne at vi er elsket, verdsatt og verdifulle.
Christer var en som alltid hjalp andre. Det var alltid et ja fra ham, han hadde alltid tid til venner og familie. Det sterkeste minnet om hvem han var, er at han var en som fikk andre til å føle seg verdifull, verdsatt og elsket. Det er gode fotavtrykk å sette igjen i verden.
La oss gå ved siden av hverandre både når livet er godt og vakkert så vel som når det er vanskelig og sårt. Ikke vær red for at du ikke strekker til. Kommer du andre i møte med et åpent hjerte og sinn vil det skape nye rom der nye opplevelser får plass og bånd knyttes.
Går du ved min side?
Går du ved min side når livet er vanskelig?
Når dagene er lange, mørke og uten tydelig menig?
Går du ved min side og ser meg når jeg ikke er på mitt beste? Når jeg ikke engang er halvgod, men tom, grå og lever dagen på viljestyrke og ryggmargsrefleks?
Er du med i livet mitt, knytter bånd og blir en del av min historie? Er du med de dagene når alt jeg vil er å vise hvor redd og maktesløs jeg er, men ikke kan fordi jeg ikke vet om jeg blir møtt?
Ser du forbi et fint ytre og en tilsynelatende ubegrenset kapasitet til å mestre utfordringer?
Har du plass i deg selv til å lytte til hvordan jeg egentlig har det og likevel se meg som hel, uten å fikse, gi råd eller komme med løsninger?
Går du ved min side når dagen er vanskelig slik at vi siden kan se på hverandre og uten ord vite at vi er en del av hverandres liv?
Går du ved min side og minner meg på hvem jeg er når jeg ikke ser det selv?
Går du ved min side når du ikke vet hva du kan gi, når dine dager er vanskelige, når du er redd eller maktesløs?
Går du ved min side disse dagene knyttes bånd som for alltid vil være ubrytelige. Et vennskapsbånd som holder når alt annet gir slipp. Et vennskap der vi blir en del av hverandres historie og liv. Et vitne til levde liv.
Går du ved min side de dagene livet er vanskelig vil ditt vennskap holde meg fast og gjøre meg trygg på at dette ikke er livet, men kun en dag. Du vil være vitne til hvem jeg er bak fasaden alle kjenner så godt.
Tør du?
Våger jeg å slippe deg inn?
Går du ved min side?
Leave a Reply